Et spann maling for demokratiet

Da jeg var liten gutt bodde jeg på Bjørum. Jeg så hver eneste dag sykepleiere gå i sine flotte uniformer med blått cape og en kjekk liten kyse på hodet, i bestemt gange til og fra arbeidsplassen sin på sykehuset.

Jeg visste også hvor de bodde. Like ved fotballbanen vår -  i et flott, stort, rødt hus.

Litt lenger ned, nærmere bestemt på Østbyen, lå de fine boligene som gymnasets lektorer bodde i med sine familier. Også de like ved en fotballbane og det var tydelig at dette var et godt sted å bo.

Når jeg i dag ser disse en gang så velholdte boligene, ser jeg to litt nedslitte husværer som sårt trenger oppussing og maling.

Og hvem er det som bor i disse husene i dag?
Jo, utenfor boligene på Østbyen ser jeg ofte glade, mørkhudede barn leke.

Ved boligen på Bjørum er det stille, men jeg tror det bor eller har bodd mennesker der som trenger litt hjelp og støtte i hverdagen.

Kan vi alle være bekjente av at det er denne typen nedslitte bosteder vi tilbyr de som ikke har så store økonomiske muskler?
- eller de som trenger hjelp av ulik art?
- eller til mennesker som av en eller annen årsak har havnet litt ut på kanten av det normale i samfunnet osv osv.?

Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi viser at de ikke tilhører samfunnet på en fullverdig måte?

Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi passer på å holde dem nede, sånn at veien mot et fullverdig medlemsskap i samfunnet skal bli ekstra lang?

Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi passer på å vise ulikheten?

Hvis vi forsøker å se litt inn i krystallkula - hva kan dette gjøre med demokratiet som vi hegner så sterkt om?

Jeg tror vi ved å behandle disse menneskene på en nedverdigende måte kan risikere å utvikle kulturer som kan ligne de vi nylig har sett i England.

Vi har sett ungdom som ikke føler noen tilhørighet til samfunnet, som ikke føler empati med sine medmennesker fordi de alltid har blitt tråkket på og som nå reagerer på en måte arrogante politikere i England forarget kaller "pøbelstreker" og som sikkert også er det, men som også er handlinger som kan tolkes som "sivil ulydighet".

Dette er etter min mening ingen klok vei å gå for å utvikle et moderne Norge hvor det skal være plass til alle.

La oss heller følge den linja statminister Jens Stoltenberg viste oss etter de skrekkelige hendelsene i sommer:
"VÅRT SVAR ER MER DEMOKRATI, MER ÅPENHET OG MER HUMANITET.
MEN, ALDRI NAIVITET".

Arbeiderpartiet i Namsos har gjennom mange, mange år vært med på å gjøre mye for at alle skal ha det så bra som mulig i byen vår, men jeg er overbevist om at vi kan gjøre mer.

Så la oss bruke noen kroner på å pusse opp disse boligene slik at de som bor der kan føle at de bor i fullverdige bosteder.

De vil kanskje male selv og på den måten bidra til å gjøre hjemmet sitt til et sted de er stolte av å vise fram til skolekamerater, omgangskrets og familie.

La oss på denne måten vise dem at de er fullverdige og verdifulle samfunnsborgere i et moderne Norge.

Så; et spann maling kan være en god investering for demokratiet.

Det er riktig som Märtha sier; Engler finnes - og noen av dem er i Namsos

I årets valgkamp er Eldreomsorg et av de riktig store temaene - med rette.  Antallet eldre i samfunnet øker raskt og vil i de nærmeste tiårene nærmest eksplodere.

Mange er bekymret for hvilken alderdom de går i møte - sikkert målt ut fra de erfaringer de gjør seg med dagens tilbud. Vi leser dagstøtt om sviktende omsorg, manglende plasser, overarbeidede hjelpere, uverdig alderdom.

De ulike partiene strides om hvordan vi skal kunne få til et så godt tilbud som mulig - for så mange som mulig. Noen sverger til at de private skal håndtere dette, mens andre er helt klare på at dette er en offentlig oppgave.

I Namsos har vi gjennom mange år satset på en storstilt utbygging av eldreomsorgen. Arbeidepartiet har vært viktig og sentral i denne satsingen.
Dette har selvfølgelig kostet mye penger; men jeg mener bestemt at det har vært verdt hver eneste krone!

Alle vet at det koster å kjøre Mercedes og jeg tør påstå at eldreomsorgen i Namsos er minst på Mercedes-nivå - kanskje også enda høyere.

Etter å ha fulgt min mors gang gjennom det offentlige omsorgsystemet - fra hun bodde i egen leiliighet, til omsorgsbolig på Østre og nå på sykeheimen - har jeg faktisk blitt skattemotivert.

Jeg slutter meg til Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen som da han var i Namsos nettopp uttalte: "Det virker som at de eldre trives her. Namsos har ikke venteliste og det er full sykehusdekning. Det er slik eldreomsorg vi ønsker å ha i hele landet."

På statistikken over hvilke kommuner "hvor det er best å bli gammel ", har vi en stolt 18.plass blant 423 kommuner i undersøkelsen. Det vil si at det er hele 405 kommuner hvor det ikke er så bra å bli gammel som i byen vår.

Men, den viktigste faktoren for kvaliteten er menneskene som jobber innenfor omsorgsfeltet. Det er her jeg har møtt englene.
Fantastiske mennesker - stort sett kvinner - som uten unntak har møtt oss med medmenneskelighet og varme.

I det negative bildet som skapes av eldreomsorgen, blir disse menneskenes enorme innsats ofte borte.
Derfor ønsker jeg å rette søkelyset på disse viktige brikkene i samfunnet som hver eneste dag gjør en stor og viktig jobb for så mange mennekser.

La oss bli dyktigere til å sette pris på deres innsats, rose dem, gi dem positive tilbakemeldinger.
Det tror jeg fører til en enda bedre eldreomsorg i Namsos. Og så er det helt gratis.

Og jeg spør meg: Hva skal vi med private tlilbud når vi har offentlige tilbud på toppnivå?

Så Märtha - du har helt rett; det finnes engler - og du finner noen av dem i Namsos.