Da jeg var liten gutt bodde jeg på Bjørum. Jeg så hver eneste dag sykepleiere gå i sine flotte uniformer med blått cape og en kjekk liten kyse på hodet, i bestemt gange til og fra arbeidsplassen sin på sykehuset.
Jeg visste også hvor de bodde. Like ved fotballbanen vår - i et flott, stort, rødt hus.
Litt lenger ned, nærmere bestemt på Østbyen, lå de fine boligene som gymnasets lektorer bodde i med sine familier. Også de like ved en fotballbane og det var tydelig at dette var et godt sted å bo.
Når jeg i dag ser disse en gang så velholdte boligene, ser jeg to litt nedslitte husværer som sårt trenger oppussing og maling.
Og hvem er det som bor i disse husene i dag?
Jo, utenfor boligene på Østbyen ser jeg ofte glade, mørkhudede barn leke.
Ved boligen på Bjørum er det stille, men jeg tror det bor eller har bodd mennesker der som trenger litt hjelp og støtte i hverdagen.
Kan vi alle være bekjente av at det er denne typen nedslitte bosteder vi tilbyr de som ikke har så store økonomiske muskler?
- eller de som trenger hjelp av ulik art?
- eller til mennesker som av en eller annen årsak har havnet litt ut på kanten av det normale i samfunnet osv osv.?
Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi viser at de ikke tilhører samfunnet på en fullverdig måte?
Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi passer på å holde dem nede, sånn at veien mot et fullverdig medlemsskap i samfunnet skal bli ekstra lang?
Kan vi alle være bekjente av at det er på denne måten vi passer på å vise ulikheten?
Hvis vi forsøker å se litt inn i krystallkula - hva kan dette gjøre med demokratiet som vi hegner så sterkt om?
Jeg tror vi ved å behandle disse menneskene på en nedverdigende måte kan risikere å utvikle kulturer som kan ligne de vi nylig har sett i England.
Vi har sett ungdom som ikke føler noen tilhørighet til samfunnet, som ikke føler empati med sine medmennesker fordi de alltid har blitt tråkket på og som nå reagerer på en måte arrogante politikere i England forarget kaller "pøbelstreker" og som sikkert også er det, men som også er handlinger som kan tolkes som "sivil ulydighet".
Dette er etter min mening ingen klok vei å gå for å utvikle et moderne Norge hvor det skal være plass til alle.
La oss heller følge den linja statminister Jens Stoltenberg viste oss etter de skrekkelige hendelsene i sommer:
"VÅRT SVAR ER MER DEMOKRATI, MER ÅPENHET OG MER HUMANITET.
MEN, ALDRI NAIVITET".
Arbeiderpartiet i Namsos har gjennom mange, mange år vært med på å gjøre mye for at alle skal ha det så bra som mulig i byen vår, men jeg er overbevist om at vi kan gjøre mer.
Så la oss bruke noen kroner på å pusse opp disse boligene slik at de som bor der kan føle at de bor i fullverdige bosteder.
De vil kanskje male selv og på den måten bidra til å gjøre hjemmet sitt til et sted de er stolte av å vise fram til skolekamerater, omgangskrets og familie.
La oss på denne måten vise dem at de er fullverdige og verdifulle samfunnsborgere i et moderne Norge.
Så; et spann maling kan være en god investering for demokratiet.
